METAMUNKER
Egil interesserer seg for religiøsitet og moderne datateknologi, og
bruker algoritmer og datastrukturer fra informasjonsteknologi litt på
samme måte som teologien bruker symboler som hjelp for å finne opp og
ned på seg selv. Har du for eksempel noengang tenkt på at nøkkelen til
opplysning og sannhet fungerer litt som de offentlige og private
nøklene som sikrer integritet og autentisering i en banks kryptosystem?
Egil har. Nerdestempelet er ikke langt unna.
«Metamunker» for eksempel, er Egils måte å lage meta-modeller av
filosofiske og religiøse idéer vi mennesker bruker til å forstå verden
med, med bruk av helt andre symboler enn vi ellers er vant til å se. Her
er kors og halvmåner byttet ut med nøkler, optikk og bananskall. En
slags jordnær guddommelighet, om du vil.
Og jaggu blir det noen flotte bilder av dette. Metamunker-serien har en
mystisk, tidløs stil, der du ikke helt greier å sette fingeren på om
dette er moderne illustrasjon eller resultat av en gammel trykkemetode.
Alle bildene er først malt i flytende blekk med små pensler, og digitalt
ferdiggjort med bruk av tekstur og justering av lys, skygge og et lett
fargelag.
Som kunstner jobber Egil først og fremst visuelt med digitale verktøy
som Photoshop og Painter. Og han trives tydeligvis godt i de mørkere
kroker: Stikkord fra hans tidligere arbeider er blant annet våpen,
mareritt, suicidale tenåringer og skolevold a la Columbine og Red Lake
Minnesota. For tiden er er han også produksjonsdesigner på kortfilmen
“Sort Melk” han selv har forfattet, som handler om “/jakten på
opplevelsen av mening i en strabasiøs reise fra en lys og tom verden
inn i et omsluttende mørke./” Primetime lørdagsunderholdning er det ikke.
På Nisjelandet er det Metamunker-serien som gjelder, alle seks bildene,
og i stort format. Egil selv føler at å delta på by:Larm gir et bredere
publikum og er mindre «nisje» for ham enn den institusjonelle
kunstarenaen. Uansett har han en forkjærlighet for å vise kunst utenfor
det tradisjonelle galleriet. Han har for eksempel tidligere vært med på
et bykulturprosjekt i Hong Kong der hans og andres bilder ble projisert
på gigantiske LED-skjermer rundt omkring i sentrum. Disse ble jo sett av
over 1 500 000 mennesker daglig. Det er litt flere enn på by:Larm, så
han er allerede godt vant til at publikum fyker fort forbi og kun en
håndfull tar bildene nærmere i øyesyn annet enn fra øyekroken. Det som
betyr noe, er at det iallfall er et øyeblikk for noen.