DELFIAFETT-SKULPTUR

Dermed gikk hun ut og kjøpte en uvanlig stor mengde Delfiafett, fuglefrø
og plastfolie. Så surret hun seg inn i plastfolie for å lage en
avstøpning av seg selv, og fylte denne så med blandingen av frø og fett.
Da det hele var stivnet, trillet hun figur­en – en lett fremoverbøyd og
lubben sak – på en vogn gjennom Kabelvågs gater og bort til parken (som
mange går gjennom for å komme seg til og fra jobb), til hun fant en
passende benk å sette den på.

Kanskje ikke overraskende: Folk la fort merke til den. De lokale duene
også. En dame var skeptisk og ville få den fjernet. Hun mente nemlig den
ville skremme livet av folk hvis den ble sittende. Noen syntes den var
morsom. Andre syntes den så litt trist og ensom ut. Folks reaksjoner var
høyst
forskjellige. Duene på sin side syntes selvsagt figur­en smakte riktig
så godt. Skulpturen begynte
sakte men sikkert å krympe. Og det var meningen.

Det hele kan kanskje minne om en langdryg tortur­scene i en ekkel
skrekkfilm. Men egen­tlig illustrerer Saras verk bare naturens gang, og
er en påminnelse om at vi, når alt kommer til alt, har begrenset makt
over naturen.

Når Nisjelandet får besøk av en av Saras Delfia-skulpturer, kommer denne
også gradvis til å for­svinne av seg selv. Om enn den blir spist opp av
dyr og fugler, utradert av mennesker, smeltet vekk eller rett og slett
bare ødelagt av vær og vind. Her er det nedbrytningsprosessen som er en
stor del av opplevelsen. Ikke helt ulikt rock’n’roll livet,
kanskje?

Sist oppdatert 18. August 2009, 2009 Del denne siden

Navn

Epost

Comment